Jeg er en mann som liker å løpe. Gjennom livet har jeg løpt til og fra mye, men aldri drevet noe planmessig løpetrening. Når det først skjedde var det selvfølgelig i en alder av 39. Dødsangsten viser seg. Begrunnelsen for å løpe var gjennomføringen av maraton, for det er noe man må ha gjort. Som så mange andre storslåtte ideer ble også denne utklekket på et julebord, ganske sent på et julebord, sånn omtrent rundt den tiden enmannsorkesteret pakket sammen back-up tapen sin og dro hjem for å tenke over karrierevalget sitt. Store ord ble uttalt, veddemål ble gjort, alle var med på tanken. Jo mer som ble fylt på tanken, jo mer var man med på tanken.
Dagen etter tenkte jeg at jeg måtte prøve ut dette løpekonseptet. Det var ganske ubehagelig. 120 kg + lett vraltende og subbende gjennom forstaden en kald formiddag. Alle dere som aldri har kjent følelsen av ister som disser frem og tilbake i takt og utakt med kroppens bevegelse har neppe gått glipp av noe vesentlig. Det var en seig tur. Tilslutt hadde jeg tilbakelagt 12 km, og forkynte stolt via SMS til medsammensvorne at dette ble en lek. Det var selvfølgelig en drøy løgn. De medsammensvorne falt forresten fra, eller av. Vi ble kun 2 som skulle forfølge de edle idealer og høye mål. Etterhvert skulle det føre til koppen i bildet over, men den historien er lengre enn 12 km.
Gnagsårblåtåvannblemmeløpepositivisme 