Den første gangen er visstnok alltid spesiell sies det. Min første maraton var mellom vinrankene i Bordeaux, Medoc Marathon. Den var spesiell på mange måter. De reklamerer med at de har det lengste maratonløpet i verden. Det er selvfølgelig bare tull, løpet er nok kontrollmålt som de fleste andre store og kjente løp.
For mange vil det derimot føles som verdens lengste maraton, mye på grunn av utvalget på drikkestasjonene. I tillegg til det vanlige utvalget av vann og sukkerdrikk tilbys vin i både rød og hvit utgave. Løypa slynger seg over vinmarkene fra vingård til vingård, overalt tilbys forfriskninger i form av vin. Hvis jeg husker riktig sto det et bord med vin til løperne allerede før vi var ute av den lille byen med løpets start og mål. Det kunne vært morsomt å vite hvordan det gikk med de som hadde første forfriskning allerede der. Dersom de fullførte er det imponerende. Lengden på løypa spiller på det faktum at hvis du drikker vin på alle drikkestasjonene så blir løypa mer krokete enn det arrangørene har lagt opp til, og dermed betydelig lengre.
Allerede i mitt første løp skulle det vise seg at jeg startet en god tradisjon (som fremdeles holder stand) med å stille til start altfor dårlig trent. Det er jo ikke noe gøy å prøve på noe du vet du klarer.
Tre uker før løpet tok jeg en treningstur på 25-30 km, for det hadde jeg lest var nødvendig. Det ble totalkollaps med kramper, gåpauser og diarepauser der vegetasjonen ga nok skjul i høstmørket. Det siste kan være en utfordring i urbane strøk. Treningsturen var så mislykket at jeg gjentok den neste helg for å sjekke om jeg hadde misforstått noe. Heldigvis gikk det bedre, og med to uker igjen hadde jeg gjennomført min til da lengste sammenhengengende løpetur, 27 km. Jeg klarte til og med å gå neste dag, så da følte jeg meg klar.
Dagen før løpet besto oppladningen av lange turistrelaterte gåturer i Bordeaux by, rått kjøtt og masse rødvin. Min treningspartner var av det slaget som syns et glass vin holdt, så hun var en fryd å dele en flaske med.
En annen avvikende detalj med dette løpet er at det oppfordres til å kle seg ut under løpet. Det skal tross alt være en fest. Årets tema var dyr. Det kan være ganske ydmykende å bli fraløpt av folk inntyllet i 40 kg dyrekostyme mens de drikker vin og skråler, men jeg antar de fleste løpere liker å bli ydmyket. Masochismen er aldri langt unna hos en løper, man må tross alt like litt lidelse.
Selv gikk jeg for en minimumsløsning, en kattemaske foran øynene og en hale. Litt feigt, men jeg hadde lyst til å komme til mål. Man får tross alt en flaske rød sammen med medaljen!
De første kilometrene gikk greit, men temperaturen steg raskt til 30+. Høy temperatur er ikke gunstig for oss godt polstrede og litt for dårlig trente. Allerede fra 17 km ble det en lidelse, med gåing, blødende brystvorter og mye salt i såret. Jeg kom da tilslutt i mål, og jeg tok faktisk ikke vin på drikkestasjonen før det var igjen en km eller to. Mesteparten ble sølt utover den hvite t-skjorten. Det sto i stil med de to blodstripene fra brystvortene.
Det tok over 5 timer, men i mål kom jeg da tilslutt, og i motsetning til i Norge var det tappekran i målområdet, påfyll inkludert i startavgiften. Aldri har pils smakt så godt.
Gnagsårblåtåvannblemmeløpepositivisme 