Bæsjetrengt i Budapest

En uttømmende (pun intended) historie om løping og mageproblemer.

Du skal ikke ha forhørt deg så veldig mye om forberedelser til lange løp før temaet dreier seg om magen, eller for å være mer spesifikk om hvordan man unngår å bæsje på leggen underveis. Det fins en lang rekke råd om hvordan man skal forholde seg til mat og drikke i dagene før, om morgenen før start og underveis i løpet. Jeg har ikke brydd meg så mye om alle disse rådene, først og fremst fordi kosten min ikke er slik som hos rådgiverne. Man kan til tider få inntrykk av at løpere lever av havregrøt, frukt, gels og pasta. I løpet av de årene jeg har løpt har jeg fått i meg 2-3 gels. Livet er rett og slett for kort til å drive og slurpe i seg de greiene der, og det blir garantert kortere av det. Om ikke annet så av mistrivsel.

Min foretrukne dagen før løp middag er Biff Tartar og rødvin. Så hendte det i de dager da jeg var i Budapest for å løpe maraton at jeg skulle teste den tradisjonelle pastaoppladningen dagen før. Pastaen var grøtete, og minnet mer om en slags pudding enn om pasta. Måltidet var forhåndsbetalt, og man har da næringsvett. Feil en. En matglad mann blir selvfølgelig ikke glad av sånt, så litt etter ble det middag nummer to, denne gangen på restaurant, skikkelig Gulasj skylt ned med rødvin. Feil to. Matvalget var ikke feil, men middag to oppå middag en var nok ikke så lurt.

En ny dag truer, løpsdag. Store mengder kaffe har ikke den ønskede virkning. En allerede omfangsrik mage er dobbelt så stor som vanlig, og kjennes uvanlig full. Man får inntrykk av at det er noe som lever der nede, det gjærer og syder i de mørke avkroker. Starten går uansett om jeg dukker opp eller ikke, og siden jeg har betalt så dukker jeg opp. Jeg begynner å løpe, og det kjennes greit ut. Jeg føler det går lett, selv om jeg som vanlig blir forbiløpt av folk med barn i løpebarnevogner. Lar meg ikke lenger ydmyke av sånt. I det jeg krysser elven til den andre siden begynner ting å skje. Jeg er usikker om jeg var på vei til Buda eller Pest, men ut fra det som var i ferd med å skje i mitt indre gjetter jeg på Pest. Eller kanskje Kolera og Difteri. En stille eksplosjon forplantet seg gjennom kroppen, en flodbølge av dritt. Er det noen som har en kork på seg?

I det øyeblikket jeg så en åpen pub ved løypa var jeg nær ved bli religiøs, og det er fullt mulig jeg takket Gud. Jeg stammet frem et spørsmål om å låne toalettet mens jeg løp forbi eieren, og jeg aner ikke hva han svarte. Jeg kan ikke et ord ungarsk, ihvertfall ikke hva rørlegger er. Håper innehaveren vet det. Det er mulig han trengte hjelp av en i etterkant. Jeg trenger ikke gå mer i detalj enn at jeg etter et opphold der følte meg så lettet at det nok hadde gjort et godt utslag på vekta.

Så kunne man både tro og håpe at dett var dett for den dagen. Som kjent er kjærligheten størst, så troen og håpet kan du drite i. Resten av løpet ble en lang og lidelsesfull løpende knipeøvelse med toalettorientering.

De transportable toalettene på maratonløp er en egen historie. Triste vitnesbyrd om langløperes mageproblemer. Du må gjerne åpne noen dører før du klarer å tvinge deg inn på et av dem. Jeg har sett skriften på veggen (bokstavlig talt), spraylakkerte båser (men dessverre ikke med maling) og toalett der skithaugen danner et lite fjell opp av skåla. Av og til er det noe dritt å løpe langt bak i feltet.

Jaja, kom i mål den dagen også uten andre skader enn dem jeg fikk på sinnet og netthinna.

Konklusjon? Kjøtt og rødvin kvelden før. Kun kaffe til frokost.