Det var den gangen jeg skulle løpe i Hovedstaden, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den. Jeg burde vel heller si de gangene, da det har blitt noen turer over fjellet. Jeg har lagt min elsk på Bislett, det var 6-timersløp i november og 50-km i februar. 5 turer hittil, men dessverre er 6-timeren historie (eller jeg håper det er dvale).
Katakombene under tribunen på Bislett Stadion er et fantastisk sted å løpe. Butikker og hoteller er rett i nærheten, det er drikkestasjon hver 540. meter (sånn ca), og toalettet er aldri lenger enn 100-150 m unna. Været er ganske stabilt, føret alltid bra (med mindre noen har spydd i løypa), og motbakkene er korte.
Det er ikke stedet for de store naturopplevelsene. Vil du ha skog og utsikt er Ecotrail og Nordmarka Skogsmaraton mye bedre alternativer. Det er også fantastiske løp, men kjelleren på Bislett har sin egen rytme. Alle mulige friidrettsstorheter man kan komme på har på et eller annet tidspunkt varmet opp her. Ser ikke bort fra at en og annen skøyteløper har vært her også. Banen er stenket med gammel svette, snørr, tårer, spytt, matrester og en og annen bloddråpe. Det er rett og slett et perfekt sted å kjempe mot seg selv i time etter time. Eneste minus er for mye musikk, og noen ganger litt masete speaker.
Jeg er av den oppfatning at langløp skal nytes/gjennomlides i stillhet. La Carl Lewis ha Thriller for seg selv, sprintere trenger ytre stimuli. Langløp utøves med lyden av trinn og åndedrag som lydspor. Det er aldri musikk på øret på mine turer. Musikk skal lyttes til, ikke være bakgrunnsstøy for en annen aktivitet. Den glemte kunsten å gjøre en ting om gangen.
Siste gang var nå i februar, 50 km. Det skumle med å ha vært med på mange lange løp er at man mister litt respekt for distansen. Det blir lettere og lettere å melde seg på uten tilstrekkelig treningsgrunnlag. Etter et halvår med hælproblemer i fjor er treningsgrunnlaget tynt, og magemålet tilsvarende tykt. Det positive er at jeg uansett vil ta ny pers. Jeg har aldri løpt 50 km med en kroppsvekt på 120, så uansett tid så perser jeg for den vekten.
Jeg starter rolig og behersket, går litt gjennom drikkestasjonene for å få i meg drikke. Det tar ikke lang tid før jeg er i baktroppen. Alt er som det skal være. Plutselig får jeg et klapp på skulderen og et “godt jobbet” med på kjøpet av en ungdom som passerte. Jøss,tenkte jeg. Er jeg virkelig blitt så gammel at jeg er en av dem som folk gir oppmuntringer til for at de gidder å prøve? Og jeg talte ræt længe om disse brandsår som min sjæl havde.
Jaja, etterhvert som feltet ble tynnere og tynnere og de fleste var nydusjet og forduftet, drev jeg fremdeles og luntet i ring der nede. Jeg var ikke sist. Minst et par flotte damer i 60-70 årsklassene var bak meg. Det var sikkert noen som ikke fullførte også. Utover løpet blir gåturene ved drikkestasjonen lengre, bena blir tyngre og vondere. Den ene tåen blir ømmere (men neglen faller ikke av før om tre uker).
Etterhvert er det en kamp om å løpe mest mulig, ikke begynn å gå. I motsetning til Murakami kan det godt være at min gravstein vil ha inskripsjonen: Han gikk når han ikke giddet å løpe mer.
Målet nærmet seg stadig, og plutselig var jeg der. Medalje også denne gangen, selv om den var liten. Takk for nå Bislett, håper vi snart ses igjen.
Gnagsårblåtåvannblemmeløpepositivisme 