En tid tilbake kom et nytt løp til landet, Ecotrail. Jeg meldte meg på som en av de aller første, selvfølgelig på den lengste distansen, 80 km. Etterpå tenkte jeg at det kanskje kunne bli litt hardt til beina med alle høydemeterne og stiene. En av de tingene jeg ikke kan skryte på meg er rikelig med løpeerfaring på skogsstier. Til daglig tråkker jeg rundt på asfalt, også når jeg løper. Sånn blir det gjerne når man er bosatt i urbane strøk, og treningen presses inn i form av transportetapper mellom jobb og barnehage. Dessuten hadde jeg ikke løpt lenger enn maraton heller.
Løsningen er å trene. Så da jeg fant et terrengløp tre uker før tenkte jeg at det sikkert var god trening. Denne gangen valgte jeg heldigvis den korteste distansen, 50 km. Den korteste distansen skulle vise seg å være lang nok. Jeg har alltid tenkt på Vestfold som ganske flatt. Ikke det at jeg kjente fylket noe særlig, men jeg visste sånn omtrent hvor det lå på kartet. Til venstre for Oslofjorden mellom hovedstaden og sørlandet et sted. Lite visste jeg om at Vestfold kunne være så bratt. Det hadde sikkert vært lurt å trene litt kortere distanser på aktuelt underlag over en lengre periode, men som kjent er det kjedelig å alltid være lur.
Morgenen for treningsløpet kom, og med pågangsmot og GPS fant jeg frem til en liten plass ved navn Holmestrand. Lokalbefolkningen geleidet meg videre til en idrettsplass som skulle være åsted for start og mål. Starttidspunktet kom, og etter en kort orientering med beskjed om at det var en del snø for dem som skulle løpe 50 miles kom vi oss avgårde. Pågangsmotet levde fremdeles i beste velgående, og jeg fant plassen min på halen av feltet. Løypen var variert, med skogsveier, grusveier og sti, til og med et par strekk med asfalt. Det gikk opp og det gikk ned. I en lengre bratt oppoverbakke tenkte jeg med fryd på at her blir det digg å komme tilbake, bare flyte lett nedover bakken i god fart. Det er mulig at det fins mange historiske eksempler på folk som har tatt mer feil, men den eneste jeg kommer på i farten er en kar i et engelsk plateselskap som ikke ville ha Beatles på begynnelsen av 60-tallet da han mente å vite at gitargrupper var på vei ut.
Litt problemer med navigeringen var det, traseen var ikke så opplagt som på Bislett. Heldigvis var det andre som løp foran som lot til å vite hvor de skulle. På det viset kom jeg meg halvveis. Tilbake var det bare å følge sine spor. Det gikk forbausende greit på første halvdel. Ved vendepunktet vanket det attpåtil tomatsuppe. Suppe er bra. Salt, væske og kalorier i en pakke. Nå skal jeg ikke skylde på suppa, for den hadde neppe slike egenskaper, men rett etter vending skjedde det noe med beina. De sluttet å virke. Ihvertfall sluttet de å virke på den måten jeg var vant til. De virket på en måte nå også, bare på en smertefull, treg og ukoordinert måte. I løpet av noen hundre meter var lårene stivere og hardere enn en viagrainfusert 20-åring på bryllupsreise. Ganglaget minnet mest om en som hadde vært på en ukes fisting convention i LA, fortrinnsvis i feil ende av utvekslingen. I mangel av en bedre metafor føltes hvert steg som om rødglødende grillspyd ble vridd rundt i lårmuskulaturen. Bare la meg si at jeg har hatt treningsverk og kramper før dette. Jeg har tatt tung knebøy og ikke klart å gå trapper. Jeg har løpt maraton og hylt av smerte og krampe av å forsøke og sette meg på do. Men dette var noe helt annet, og 20 km igjen gjennom skogen.
Jeg kom etterhvert til den bratte, lange bakken som jeg hadde gledet meg til. Det var såvidt jeg kom meg ned. Det gjorde så vondt at tårene sprutet. Jeg forsøkte siksak, jeg gikk baklengs, men ingen ting hjalp. Jeg hadde aldri trodd det kunne være så vondt å gå. Den eneste grunnen til at jeg kom meg ut av den skogen var at det ikke var noe alternativ. Hadde det gått en buss hadde jeg tatt den. På det siste strekket opp mot målområdet så jeg noen et stykke bak meg. Jeg trodde det var noen som løp 50 miles så jeg prøvde en slags jogging noen hundre meter for ihvertfall å unngå og bli tatt igjen av noen som hadde løpt så mye lenger. Jeg ble ikke tatt igjen, og det var ikke noen som løp 50 miles der ennå.
Etter at jeg kom i mål begynte neste kamp. Den mot krampene. De som ikke har opplevd det vil aldri kunne forstå det. Den forsiktige manøvreringen for å unngå at det hogger til. Forsøker du å strekke den ene siden hogger den andre siden til. Jeg var den som brukte lengst tid i dusjen, og sokkene fikk jeg ikke på meg den dagen. Fikk forresten ikke til å knyte skoa heller, det var for langt ned. Et par timer etter at jeg kom i mål klarte jeg på åttende forsøk å sette meg i bilen med bare moderate krampetendenser. Jeg hadde lånt bil av mine svigerforeldre, og jeg takket dem i mitt stille sinn for visdommen de viste ved å ha kjøpt bil med automatgir. Enhver form for bruk av clutch den dagen ville endt i katastrofe. Heldigvis var det bare tre uker til Ecotrail Oslo 80 km.
Gnagsårblåtåvannblemmeløpepositivisme 