Da var dagen kommet, og det som kverner rundt i hodet er et gammelt dikt av Jens Bjørneboe:
“Når dagen er kommet, og timen er kommet
Og du skal bli stilt opp mot muren og blø
Og de som holdt av deg
For lengst er gått fra deg
Da skal du få se: Det er ensomt å dø.”
Noe dramatisk kanskje, men scenen var satt. De siste dagene har vært hjemsøkt av hoste og grønt, ruglete verkeslim fra hals og nese. Leddene verker allerede før start, så mentalt er jeg forberedt på en lang dag i selvpiningens tjeneste.
Etter litt hostesaft, noen halstabletter og kaffekopper erklærer jeg meg selv stridsdyktig, og skrider til verket mindre besluttsom enn ønskelig.
Det er lovt pent vær, grått fra morgenen men solfylt utover dagen. Både Yr og Storm er som kjent notoriske løgnere. Solen ventet til et godt stykke ut på ettermiddagen før den tittet frem. Jeg vet ikke om det var pga sykdom, eller om det var pga været, men jeg frøs store deler av turen.
Forholdene rundt startområdet var godt tilrettelagt. Maratonfeltet var ikke så stort, og eventuelle publikummere var ennå ikke kommet seg hjemmefra for å se en håndfull håpefulle løpe avgårde kl. 8 en lørdagsmorgen. Maratongjengen hadde i kraft av sitt beskjedne antall god tilgang til garderober og toaletter før start.
Standard start, nedtelling og pang, avgårde.
Løypa er kupert, med en lang sammenhengende stigning fra Gamle Bergen til Mon Plasir. Det strekket har jeg forlengst bestemt meg for å gå. Jeg har bestemt meg for å gå alle motbakker, store som små. I tillegg til bakkene er det en del brostein, og en del grus. Det er ikke her du perser, ikke det at pers var noe tema for meg i dag.
Forkjølelsen er ikke påtrengende til stede underveis, men den gir seg til kjenne gjennom lave kilometertider og tidlig utmattelse. Gjennom hele løype er det utallige frivillige som viser vei, stanser trafikk og serverer drikke. Fantastiske folk med godt humør som stiller opp for idrettslaget sitt når det er arrangement. Publikum er det mindre av. Det er folketomt langs nesten hele løypa bortsett fra de frivillige. Publikum er konsentrert langs noen hundre meter langs Bryggen og Fisketorget. Dette er ikke et løp for de som vil ha entusiastisk publikum langs hele løypa.
Førsterunden gikk greit. Ved runding var Stafetten og Halvmaratonet allerede godt avgårde. De fleste av dem så jeg aldri. Til tross for mitt stadig lavere tempo passerte jeg noen av halvmaratonerne, noen av dem betydelig mer polstret enn meg. Enkelte slet allerede etter få kilometer, og jeg antar en del av dem ikke kom til mål. En skål til alle hverdagsheltene som prøver og sliter helt til nedriggingen er godt igang.
Andrerunden var veldig lang. Beina fikk tømmerstokkvaliteter, fotbladene sved, og energien var gått i dvale. Etterhvert ble selv forsiktig jogging et fjernt ønske, og hurtig gange nok til å fremkalle smerte og fortvilelse. Nedtellingen og kalkuleringen var i gang. Hvor lav kilometertid kan jeg tillate meg og samtidig klare cut off med grei margin?
Etter å ha snakket litt med meg selv blir vi enige om at siste fartsholder ikke skal komme på skuddhold, så det blir en slags haltende powerwalk de siste 8-10 km. Fra Nøstet opp til Nordnes er det en kort bakke på noen få timeter, men den er bratt. Hender på knær, kroppen sier nei. Hender opp, fortell kroppen at du sier ja. Nordnesparken, siste drikkestasjon, 2 km, 2800 skritt. Nedtelling.
Plutselig vasser jeg til knes i små barn, barnevogner og familier som akkurat da startet et løp i maratontraseen. Passer meg bra, da kan jeg snike meg ubemerket i mål i skjul av alle de uthvilte familiene. Som tenkt, så gjort. Planen virket så bra at jeg ikke en gang vises på bildene som visstnok skal vise meg passere mål. Men jeg kom da til mål, om enn langt ut på dagen. Ved målgang fikk vi vann og en skillingsbolle. Det var kanskje litt i underkant etter en lang dag på jobben.
Ved nærmere ettertanke ble det en slags pers likevel, selv om det kanskje er mitt tregeste maraton. Det ble ny 115 kg pers. Alltid et lyspunkt.
Gnagsårblåtåvannblemmeløpepositivisme 