Det er ro over byen. Trafikken sover. Lyden av løpende føtter er det eneste som bryter med stillheten.
Innimellom dukker det opp små ryddebiler. Lørdagens eksesser skal spyles bort og plukkes opp. Kebabrester, engangsemballasje og knuste flasker skal plukkes opp slik at byen igjen kan presenteres for neste skipslast med turister. Plastdebatten ser ikke ut til å ha nådd de feststemte med full tyngde ennå.
Hverken hvaler full av plast eller stigende havnivå kan ødelegge roen jeg føler ved lyden av mine egne løpende føtter. Rytmen gir ro, roen fører til lettere steg som lager lite lyd. Det er godt. Minst mulig motstand. Pusten går lett. Tempo behagelig.
Jeg er på vei ut. Noen er på vei hjem. Walk of shame. Gåturen er obligatorisk, skammen er valgfri.
Etterhvert brytes stillheten av kirkeklokker. Kristenfolket skal ha sitt. Jeg har nok med mitt. Når solen står opp over Bergen er det en merkverdig Gud som søker tilflukt i et kirkebygg.
Det er en sånn dag da man bare kan løpe uten for mye tanker om formål, fart, program og puls. Bergen City Marathon er neste helg, men det er uviktig nå. Nå er det bare den rolige, regelmessige pusten som gjelder. Resten av dagen ligger klar til bruk. Iblant er det nok å bare være i bevegelse. Iblant er det nok å bare være.
Gnagsårblåtåvannblemmeløpepositivisme 